Folkedansen er nært knytt til den tradisjonelle påkledninga. Tone Eidsvold skriv om forholdet mellom folkedans og bunad i Magasinet Bunad Nr. 1, mai 2020: «...stakkens lengde og vidde med skoning, ga en stødighet til dansen som vi ikke fikk gjennom vanlige klær». Hulda Garborg var også opptatt av dette, og når ho hadde med seg leikarringen sin rundt for å vise fram den norske folkedansen, stilte dei opp i bunad. Dei bunadene som da fyrst og fremst vart tatt i bruk var Hulda-drakta, som var den fyrste bunaden Hulda utforma. Dette var ein forenkla variant av bunaden frå Øvre-Hallingdal, med lågare og større liv, utan forkle og med mindre stoff i stakken.
For Hulda var det viktig å utforme ein drakttradisjon i Noreg som var praktisk, kvinnefrigjerande, kunne lagast av lekfolk, og som fremma norske materiale. Ho gjekk derfor bort frå liv sydd i importert, fransk silke, til fordel for livkjolar i ull, med lokalt forankra ullgarnsbroderi. Dei nye norske kleda måtte vere praktiske, og mogleg å lage sjølv, og ho gjekk ikkje av vegen for å «lempe ho til», der ho meinte den gamle draktskikken vart for upraktisk og utanlandsk. Klara Semb fortsette arbeidet som Hulda hadde lagt grunnlaget for, men var av ein annan oppfatning enn sin forgjengar. Mange av bunadene som blei laga i denne perioden var laga av folk utan inngåande kunnskap om handverkstradisjonen, og ein fekk mange moderniserte utgåver, i billegare materialar. Dei gamle bunadene var laga på ein slik måte at det ville bli for dyrt for ungdommane å lage. Klara såg dette på eit tidleg tidspunkt, og var rask med å rope varsku. Ho meinte Hulda sin metode viska bort gamle tradisjonar og særeigenskapar ved folkedrakttradisjonane, og var uroleg for utvatninga av bunadene.
